Det skal ikke være lett å prøve å integreres

I dag hadde jeg mitt intervju for å få et National Insurance Number (et slags personnummer). Det er helt utrolig hvor byråkratisk det er mulig å være. Og så sinnsykt trege. Jeg hadde en avtale (trodde jeg) klokka to, men var ikke ferdig før klokka halv fire! Og da hadde jeg svart
på totalt 15 spørsmål eller noe sånn, spørsmål som jeg allerede hadde svart på over telefon for to måneder siden. Og så mye dumt de spør om:
- Når var aller første gangen du kom til England?
- Eh... Jeg kom for å jobbe første gang i desember 2006...
- Var det aller første gangen du kom til England?
- Vel... Nei... Jeg studerte her fra september 2003 til juni 2006. Og så
hadde jeg vært her noen ganger før det...
- Så når var ALLER første gangen du kom til England?
- Eehh... Nå har det seg sånn at jeg har familie her, så jeg har vært og
besøkt dem flere ganger siden jeg var helt liten...
- Så når var ALLER FØRSTE gangen du kom til England?
- Eehh... (antydning til panikk) Vel... Kanskje når jeg var to år? Tre år?
Sju år? Ehh... Husker ikke... Unnskyld...
- Når var ALLER FØRSTE gangen du kom til ENGLAND?
- 1976? 1897? 1543? Jeg kom med den første vikingtokten i 878... Nei, med
romerne... Husker ikke... Spiller det noen rolle?
- NÅR VAR ALLER FØRSTE GANGEN DU KOM TIL ENGLAND???
- Hjelp... Vet du, når jeg tenker etter så tror jeg ikke jeg har vært i
England før... Dette er første gangen... Hvis jeg i det hele tatt er her
nå..? Vet du, bare drit i hele NI-nummeret. Det er ikke så nøye...

Og han fyren som intervjuet meg het Ola og liknet på han kjøkkensjefen fra The Shining (What's up, Doc?), noe som ikke gjorde saken noe lettere... Men tilslutt fikk jeg lov til å gå, papirene mine er nå på vei til Glasgow, og jeg får nok aldri noe NI-nummer...