Dagen da det meste gikk galt...

Dagen startet med at jeg lå alt for lenge i senga og til slutt innså at jeg ikke kom til å rekke toget mitt til London. Ja vel, tenkte jeg, da får vi ta neste tog. Satte meg på sykkelen for å sykle til stasjonen og det småregnet litt da jeg forlot huset. Halveis til stasjonen ble himmelen mørkere og mørkere, og selv om jeg syklet så fort jeg kunne klarte jeg ikke å unngå stormen som plutselig kom. I løpet av 2 minutter var jeg helt gjennomvåt. Godt at jeg har ekstra skift i sekken, tenkte jeg, bare for å innse at alt i sekken min var omtrent like gjennomvått som meg selv.

Da jeg kom til stasjonen så jeg på skjermen at toget jeg trodde jeg ikke rakk var forsinket, så jeg kunne rekke det allikevel. Endelig litt flaks, tenkte jeg. Da tar jeg jo heller det enn å vente på det neste. Dumt trekk. Når det forsinkede toget endelig kom, viste det seg at det istedet for å prøve å hente inn litt av forsinkelsen, så ville det se hvor mye mer forsinket det klarte å bli før det ankom London. Så jeg hadde nok kommet til London kjappere om jeg hadde ventet på neste tog...

Vel, jeg kom meg til teatret ikke så altfor sent og resten av dagen på teatret gikk på skinner. Det var siste dagen med forestillinger og etter siste forestilling pakket vi alt sammen på rekordtid. Jippi, tenkte jeg, nå blir det ikke noe problem å rekke siste toget hjem! Men jeg tok feil igjen. Hvis det er noe jeg burde ha lært nå så er det å aldri stole på noe engelsk som har Rail eller Transport i navnet.

Jeg løp fra teatret for å komme meg til undergrunnstasjonen så fort som mulig. Når jeg nærmer meg ser jeg bare en uendelig masse mennesker utenfor inngangen. De ser ut som om de står i kø, men de beveger seg ikke. Jeg snur meg i motsatt retning, mot Earls Court Exhibition Center, og ser et svært skilt som sier: 25th NOVEMBER: GEORGE MICHAEL CONCERT! Selvfølgelig... Og den konserten måtte selvfølgelig slutte akkurat nå... Vel, tenker jeg, det er jo en inngang til denne stasjonen på andre siden av kvartalet også. Så jeg løper alt jeg kan (det er ikke så veldig fort, i alle fall ikke når det er folk og biler overalt, og jeg har en tekopp i sekken som jeg er litt redd for å knuse...). Ved den andre inngangen er det heldigvis ikke så lang kø og jeg kommer meg ned på plattformen uten å løpe på for mange folk.

Next train: 2 minutes. Jippi! Det betyr at jeg er på et t-banetog ihvertfall 5 minutter før Transport for London-rutetabellen sa at jeg måtte hvis jeg skulle rekke toget mitt fra Tottenham Hale. Jeg slapper av.

Ca. 25 minutter senere går jeg av på Finsbury Park station for å bytte til Victoria Line. Og jippi igjen: neste t-bane til Tottenham Hale kommer om 3 minutter. Fortsatt masse tid. Men neida, jeg kunne jo ikke ha så flaks, for dette er jo dagen hvor det meste går galt. Når t-banen kommer så står det Seven Sisters på det. Seven Sisters er stasjonen FØR Tottenham Hale. Ok, tenker jeg, jeg får bare hoppe på. Enten så står det feil på toget og det går faktisk til Tottenham Hale, eller så er Seven Sisters endestasjonen og jeg må vente på neste t-bane der. Men det burde ikke være noe problem, jeg har fortsatt ganske god tid.

Men når t-banen blir stående inne i tunnelen før Seven Sisters i over 5 minutter, da har jeg ikke ganske god tid lenger. Og når det i tillegg viser seg at når vi til slutt kommer til Seven Sisters, så sier konduktøren: 'This is Seven Sisters where this train terminates. All change please. Customers for Tottenham Hale please make your way to platform 2', da begynner jeg å få dårlig tid. Og når jeg kommer til plattform 2 og må vente 3 minutter på en bane til Tottenham Hale må jeg si at mitt håp om å rekke toget mitt begynner å forsvinne. Og når banen faktisk kommer, jeg forter meg på, alle de andre passasjerene forter seg på (for de vil sikkert også rekke det siste toget ut fra London), men t-banen viser ingen vilje til å flytte på seg, da er håpet mitt så og si borte. Det eneste jeg klamrer meg til er at jeg en annen sen kveld overhørte stasjonsmesteren på Tottenham Hale si til togkonduktøren at de måtte holde igjen toget litt for å vente på den siste t-banen. Så jeg krysser fingrene for at de gjør det i dag også og ber om at denne f...... t-banen snart kan kjøre.

Jeg kommer til Tottenham Hale til slutt, stormer av toget, leder an en hel haug med folk i en sprint opp rulletrappa (som er uendelig lang), kommer ut på plattformen og der...
...står det ikke noe tog...

Jeg skal ikke skrive ned hva jeg tenkte da.

Valgene mine da er som følger:

1. Sove på Tottenham Hale til neste tog går sånn rett etter klokka o5.00 en gang.
2. Ringe noen jeg kjenner i London og høre om jeg kan få overnatte. Hvis de sier ja må jeg ta en buss tilbake til London sentrum (for jeg var jo på den siste t-banen) og deretter prøve å finne en nattbuss som kan ta meg til deres hus.
3. Ringe Ben, be ham vekke sin far og spørre om han kan kjøre å hente meg. Det er ca. en times kjøretur, og det er ikke mer enn en uke siden Paul måtte kjøre den turen for å hente Ben midt på natta. Så det alternativet virker lite fristende, selv om han sa før jeg dro at om jeg ikke rakk siste toget så måtte jeg ringe.
4. Ta en taxi.
   

Jeg ender opp med alternativ 4, som tilslutt koster meg £40, men som sørger for at jeg er trygt hjemme før 01:30.

Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute.